Kambodsja er et land med en veldig blodig historie. På slutten av 70-tallet styrte Khmer Rouge og Pol Pot, og millioner av mennesker døde. Mange døde av grusom mishandling og tortur, andre ble raskt henrettet og slengt i massegraver. Man kan ikke unngå å lære om de mange triste skjebnene og ødelagte familiene når man bor der, det er en viktig del av folkets identitet og hva de viser fram til utlendinger. Historier som får en til å tenke og stille seg selv mange spørsmål om menneskesinnet, og de ekstreme handlingene vi er i stand til å utføre.
Hvordan kan man mishandle et menneske til døde, en person du aldri har møtt, bare fordi direktivet sier du skal? Er det ikke vanskelig å gjøre det? Noen historier fra fengslene forteller at vaktene først kunne banke opp en mann, og så gå leende ut av rommet. Som om det hadde vært en lek, som om det ikke var et menneske de hadde slått. Vi består jo av de samme byggestenenene, samme hjerte og samme hjerne, hvordan kommer man til dette punktet?
Hvordan kan man mishandle et menneske til døde, en person du aldri har møtt, bare fordi direktivet sier du skal? Er det ikke vanskelig å gjøre det? Noen historier fra fengslene forteller at vaktene først kunne banke opp en mann, og så gå leende ut av rommet. Som om det hadde vært en lek, som om det ikke var et menneske de hadde slått. Vi består jo av de samme byggestenenene, samme hjerte og samme hjerne, hvordan kommer man til dette punktet?
En uke etter at jeg hadde flyttet hjem til trygge lille Norge, kom 22. juli. Igjen satt jeg med disse spørsmålene i hodet, ikke om kambodsjanere for 30 år siden, men dessverre om min egen virkelighet og hverdag. Først bomben, som ansiktsløst og relativt tilfeldig tok liv. Så skytingen, hvor gjerningsmannen har sett mennesker i øynene, noen så unge som 14 år, og fortsatt klart å ta livene deres fra dem. Alt de hadde.
En halvtime etter at bomben sprengte, satt jeg hos en venn og så på TV. Jeg hadde en kjempeknute i magen, og tenkte at nå, nå går landet mitt i stykker. Nå tipper det over. Debattklimaet rundt alle temaer som på noe vis kan involvere innvandring eller muslimer, hadde vært utrolig dårlig i forkant. En ting har vært hva politikerne sier, en annen ting har vært hva internett-folket har sagt, i kommentarfelt, Facebook-grupper og blogger. Noen kan brette ut en hel ideologi om hvordan muslimer og mørkhudede menn er roten til alt ondt, andre kommer bare med sine små, aggressive kommentarer.
Her forleden så jeg på et Typisk Norsk-klipp på Youtube, nemlig det hvor Petter Skjerven drar til Holmlia skole for å snakke med elevene om kebab-norsk. En gutt oversetter setningen "Sjof den schpaa kæba der'a, wolla jeg skal blæste hun!" til "Se på den vakre kvinnen der, jaggu skal jeg ligge med henne!" Innslaget er artig og interessant, som de fleste andre i Typisk Norsk-serien.
Etter klippet følger en lang kommentar-tråd. Jeg føler at jeg har lest min andel rasistiske innlegg av denne typen, men jeg reagerte likevel på hvor ekstreme disse var. "Skyt dem alle" er det noen som sier, og flere følger på. (Både før og etter 22. juli.) Om en gruppe 15-åringer med minoritetsbakgrunn. Kanskje er det én person som tør å si det, også følger de andre på når tabuet er brutt. Inspirert av den tøffeste kisen i klassen som turte å si det først.
Her forleden så jeg på et Typisk Norsk-klipp på Youtube, nemlig det hvor Petter Skjerven drar til Holmlia skole for å snakke med elevene om kebab-norsk. En gutt oversetter setningen "Sjof den schpaa kæba der'a, wolla jeg skal blæste hun!" til "Se på den vakre kvinnen der, jaggu skal jeg ligge med henne!" Innslaget er artig og interessant, som de fleste andre i Typisk Norsk-serien.
Etter klippet følger en lang kommentar-tråd. Jeg føler at jeg har lest min andel rasistiske innlegg av denne typen, men jeg reagerte likevel på hvor ekstreme disse var. "Skyt dem alle" er det noen som sier, og flere følger på. (Både før og etter 22. juli.) Om en gruppe 15-åringer med minoritetsbakgrunn. Kanskje er det én person som tør å si det, også følger de andre på når tabuet er brutt. Inspirert av den tøffeste kisen i klassen som turte å si det først.
Jeg sitter igjen og lurer på hva som går gjennom hodene på disse folka. Er de rett og slett veldig unge, 14 år gamle og synes det er gøy å si drøye og provoserende ting? Er de forbanna når de sitter og skriver dette, krever det noe av dem, har de i det minste litt høy puls? Eller slenger de ut kommentaren som om de skyter ned en motstander i et dataspill? Jeg tror de aller fleste som står ansikt til ansikt med et annet menneske og opplever at de blir såret av noe de sier, kommer til å kjenne det ett eller annet sted. De aller fleste har denne evnen til empati, men det virker som den blir skrudd av i den anonyme internett-settingen.
Læreren Håvard Tjora hadde et viktig innlegg om nett-mobbing i Magasinet 17. september. 45 000 barn i Norge sier at de har blitt mobbet på internett, skriver han. 70 000 barn har fått uønskede seksuelle kommentarer på nett, og 30 000 har fått trusler på SMS. 74 % av dem forteller det aldri til en voksen. Han peker på at voksne er dårlige forbilder for barn og unge når det gjelder hvordan man prater med hverandre og kommenterer saker. “Når de unge serveres søppel, så er det søppel som reproduseres”, sier han.
I dag ser jeg også i Klassekampen at Kristian Bjørkdahl, min veldig flinke foreleser fra Miljø og Utvikling på Blindern, snakker om hvordan vi oppfører oss på internett: "Med sosiologiens metoder kan medieviterne finne ut av hvilker omgangsformer som oppstår rundt nettet. Er det virkelig slik, som man har hørt nå i noen tiår, at de nye mediene skaper kontakt mellom mennesker på helt ulike steder i verden? Hva slags bånd knyttes egentlig på nettet? Med utgangspunkt i psykologien kan medieforskere forsøke å finne ut av hva det betyr, om noe, at vi snakker med hverandre via maskiner og ikke ansikt til ansikt."
I dag ser jeg også i Klassekampen at Kristian Bjørkdahl, min veldig flinke foreleser fra Miljø og Utvikling på Blindern, snakker om hvordan vi oppfører oss på internett: "Med sosiologiens metoder kan medieviterne finne ut av hvilker omgangsformer som oppstår rundt nettet. Er det virkelig slik, som man har hørt nå i noen tiår, at de nye mediene skaper kontakt mellom mennesker på helt ulike steder i verden? Hva slags bånd knyttes egentlig på nettet? Med utgangspunkt i psykologien kan medieforskere forsøke å finne ut av hva det betyr, om noe, at vi snakker med hverandre via maskiner og ikke ansikt til ansikt."
Mange strømninger i tiden, som jeg prøver å samle i hodet mitt. Tankene mine går ofte tilbake til youtube-kommentarene. Jeg lurer på hvordan det må være å være ung og ha innvandrerbakgrunn, sitte og se på Typisk Norsk og kose seg, og så se disse meningene. Krassere ting enn de fleste av oss noensinne kommer til å få høre. Jeg håper inderlig at de klarer å si til seg selv at det ikke er dem det er noe galt med.
Rett etter at bomben sprengte, var det flere mørkhudede mennesker som ble trakassert i Oslo. To menn ble angrepet da de satt på en pub, og noen hijabkledde jenter fikk skjellsord slengt etter seg på gaten. Det ble tvitret at en ung norskpakistansk gutt ble dratt ut av en buss og banket opp av to voksne mennesker. Man kan jo bare forestille seg hvor skremt han sikkert allerede var etter bomben som hadde sprengt, og så skal han i tillegg oppleve dette. Det gjør vondt å sette seg inn i. Mon tro hva foreldrene hans følte, hvilke trøstende ord de kunne komme med den kvelden. Hendelsen virket som noe tatt ut av en film om sørstatene i USA på 60-tallet, en sånn man var nødt til å se på ungdomsskolen for å lære om hvor tøft det var før i tida.
Rett etter at bomben sprengte, var det flere mørkhudede mennesker som ble trakassert i Oslo. To menn ble angrepet da de satt på en pub, og noen hijabkledde jenter fikk skjellsord slengt etter seg på gaten. Det ble tvitret at en ung norskpakistansk gutt ble dratt ut av en buss og banket opp av to voksne mennesker. Man kan jo bare forestille seg hvor skremt han sikkert allerede var etter bomben som hadde sprengt, og så skal han i tillegg oppleve dette. Det gjør vondt å sette seg inn i. Mon tro hva foreldrene hans følte, hvilke trøstende ord de kunne komme med den kvelden. Hendelsen virket som noe tatt ut av en film om sørstatene i USA på 60-tallet, en sånn man var nødt til å se på ungdomsskolen for å lære om hvor tøft det var før i tida.
Da det første sjokket hadde lagt seg, var det tross alt fint å se hvordan Norge svarte med rosetog og kjærlighetserklæringer på angrepet. Jeg er glad for at gjerningens natur samlet oss som et folk, og håper det oppsto en effekt som kan vare lenge. Men jeg håper ikke moralen er at jaja, det var ikke en muslim, da skal vi ikke lynsje mørkhudede folk på gata likevel. De slapp så vidt unna.
Mye klokt har blitt sagt om dette. I Morgenbladet skriver Sten Inge Jørgensen i Et moderat fremmedfiendtlig folk: "At flere innvandrere ble trakassert rett etter terrorangrepet 22. juli, tyder på at mange nordmenn oppriktig mener at folk med utenlandsk bakgrunn lever her «på vår nåde»."
Mye klokt har blitt sagt om dette. I Morgenbladet skriver Sten Inge Jørgensen i Et moderat fremmedfiendtlig folk: "At flere innvandrere ble trakassert rett etter terrorangrepet 22. juli, tyder på at mange nordmenn oppriktig mener at folk med utenlandsk bakgrunn lever her «på vår nåde»."
I artikkelen Et dobbeltangrep på muslimer sier Attiq Sohail: "Det har flere ganger blitt påpekt i mediene at tryggheten ikke vil bli den samme for politikerne. Men hva med tryggheten til alle norske muslimer? Bomben, som ble plassert i regjeringskvartalet denne gangen, kan neste gang være plassert i en moské. Forhåpentligvis vil debattklimaet bli bedre med mindre spissformulerte og hatefulle innlegg enn det vi har blitt vant til."
Grunnen til at kambodsjanere under Khmer Rouge-regimet kunne behandle sine medmennesker som de gjorde, er vel at de ikke så på dem som dét. Ikke medmennesker, kanskje ikke mennesker engang, men statsfiender. Antirevolusjonære, forrædere, skadedyr. Ikke folk som kunne være deres sønner, mødre eller onkler, men noe helt annet. De andre. Det er skummelt å sette noen i en sånn bås, enten det er fordi de er muslimer, jøder, rumenere, homofile, funksjonshemmede eller narkomane. I beste fall fører det bare til at du går glipp av lærerike bekjentskap, i verste fall kan det få grusomme konsekvenser. Enorme konsekvenser, og ikke bare i land og tiår langt unna vårt eget.
Jeg lurer på hva vi bør gjøre. Det har dukket opp veldig mange fine facebook-grupper og lignende, av typen Jeg skal si ifra, som er Kristin Halvorsens kampanje for å argumentere imot rasister på nett. 7600 likes. Men jeg har kanskje enda mer tro på tids- og ressurskrevende ting som prosjektet Teatime hvor du kan besøke en muslimsk familie og drikke te med dem. Godt gammeldags samvær, det krever mer enn et klikk på en lenke, man må sette av en ettermiddag. Lure på hva man skal ha på seg, være litt nervøs når man ringer på, se noen inn i øynene. Besøk In Real Life. Audun Lysbakken bevilget i september 700 000 kr til Antirasistisk Senter for å drive Teatime-prosjektet, det var gode nyheter.
Folk med forutinntatte meninger kommer selvfølgelig ikke til å melde seg på Teatime. Da bør fjellet heller komme til Mohammed, for å bruke en lite tilfeldig metafor, dette må inn i skolen. Lag dokumentarer om unge som har blitt mobbet på internett, eller rekruttér modige folk til å dra rundt for å dele personlige erfaringer. Som Håvard Tjora påpeker, det er ikke bare innvandrere som er alvorlig plaget av mobbing på nett. Jeg har et håp om at vi kan finne fram til en ny anstendighet og en ny medmenneskelighet. Jeg tror vi trenger den sårt.
Grunnen til at kambodsjanere under Khmer Rouge-regimet kunne behandle sine medmennesker som de gjorde, er vel at de ikke så på dem som dét. Ikke medmennesker, kanskje ikke mennesker engang, men statsfiender. Antirevolusjonære, forrædere, skadedyr. Ikke folk som kunne være deres sønner, mødre eller onkler, men noe helt annet. De andre. Det er skummelt å sette noen i en sånn bås, enten det er fordi de er muslimer, jøder, rumenere, homofile, funksjonshemmede eller narkomane. I beste fall fører det bare til at du går glipp av lærerike bekjentskap, i verste fall kan det få grusomme konsekvenser. Enorme konsekvenser, og ikke bare i land og tiår langt unna vårt eget.
Jeg lurer på hva vi bør gjøre. Det har dukket opp veldig mange fine facebook-grupper og lignende, av typen Jeg skal si ifra, som er Kristin Halvorsens kampanje for å argumentere imot rasister på nett. 7600 likes. Men jeg har kanskje enda mer tro på tids- og ressurskrevende ting som prosjektet Teatime hvor du kan besøke en muslimsk familie og drikke te med dem. Godt gammeldags samvær, det krever mer enn et klikk på en lenke, man må sette av en ettermiddag. Lure på hva man skal ha på seg, være litt nervøs når man ringer på, se noen inn i øynene. Besøk In Real Life. Audun Lysbakken bevilget i september 700 000 kr til Antirasistisk Senter for å drive Teatime-prosjektet, det var gode nyheter.
Folk med forutinntatte meninger kommer selvfølgelig ikke til å melde seg på Teatime. Da bør fjellet heller komme til Mohammed, for å bruke en lite tilfeldig metafor, dette må inn i skolen. Lag dokumentarer om unge som har blitt mobbet på internett, eller rekruttér modige folk til å dra rundt for å dele personlige erfaringer. Som Håvard Tjora påpeker, det er ikke bare innvandrere som er alvorlig plaget av mobbing på nett. Jeg har et håp om at vi kan finne fram til en ny anstendighet og en ny medmenneskelighet. Jeg tror vi trenger den sårt.
Bilde fra "22. juli på læreplanen"
